Langvarige plager etter hjernerystelse

Langvarige plager etter hjernerystelse, post-commotio syndrom, av Kim Johansen ved Klinikk for Alle Nevrosenter avd. Sola

 

I de aller fleste tilfellene med hjernerystelse vil symptomer og ubehag gi seg i løpet av 2-7 dager, men 10-15% av personene som får hjernerystelse ender opp med kroniske plager som kan være svært funksjonshemmende. Post-commotio syndrom, kronisk hjernerystelsesyndrom, er ikke livstruende på noen måte, men kan ødelegge livskvaliteten til en person på flere måter. Noen av de vanligste symptomene er kronisk tretthet, økt irritabilitet, nedsatt konsentrasjon, hodepine og svimmelhet. Disse symptomene kan gjøre det vanskelig å fullføre utdannelse, utføre arbeidsoppgaver eller umulig å holde seg i arbeidslivet, og gjør det vanskelig å ha et sosial liv da sosial aktivitet kan være utmattende og forverre symptomer.   

Kroniske plager etter hjernerystelse kan variere i karakter og intensitet fra person til person. De vanligste symptomene er:

  • Hodepine.
  • Svimmelhet.
  • Kronisk tretthet eller fatigue.
  • Økt irritabilitet.
  • Søvnvansker.
  • Redusert toleranse til stress.
  • Nedsatt konsentrasjon eller andre kognitive egenskaper som hukommelse og innlæring.
  • Nedsatt evne til å samle og bearbeide sanseinntrykk. Eller andre nedsatte eksekutive funksjoner som er viktige for å utføre handlinger på en effektiv og fornuftig måte. Eksekutive funksjoner inkludert det å samle og bearbeide sanseinntrykk slik at man blant annet kan vurdere situasjoner, lage planer, igangsette planene og gjøre riktige endringer for å sluttføre handlingen med et godt resultat.  
  • Angst eller depresjon 
  • Endret personlighets trekk 
  • Apati 

 

Se video hvordan hjernen beveger seg inni hodeskallen ved et direkte slag mot hodet: 

 

Trykk på link under for å se video som demonstrere hva som skjer med hjernen i en bilulykke:

http://www.brainline.org/content/multimedia.php?id=848

Det er mange som opplever lignende langvarige plager etter et hodetraume uten at en oppfyller alle kriteriene for hjernerystelse. Det kan gjøre det vanskelig å få riktig diagnose og dermed vanskelig å finne riktig form for behandling. I verste tilfelle blir en ikke trodd som pasient. 

Årsaken til at noen får kroniske hjernerystelsesymptomer etter hodetraume uten å ha ”kvalifisert” kriteria for hjernerystelse er ikke ordentlig forstått.  Men forskere og klinikere tror det kan skyldes at en har hatt en eller flere tidligere hjernerystelser, og er dermed betydelig mer sårbar for langvarige plager. Forskning viser at desto flere hodetraumer og hjernerystelser en utsettes for, desto lavere er terskelen for å utvikle langvarige plager. En av teoriene er at repeterende hodetraume kan forårsake vedvarende ubalanse i biokjemiske, molekylære og nervecelle funksjoner. Inkludert noe som heter ”excititoxicity” (engelsk). Excitotoxicity er en reaksjon etter skade på nerveceller hvor det er en lekkasje av stoffer som blant annet aktiviserer nerveceller, inkludert noe som heter glutamate. Denne lekkasjen gjør at nerveceller blir hyper-sensitive til stimulering og kan sette i gang en kjedereaksjon av funksjons forstyrrelser. Dette betyr at hjernen kan bli høy-sensitiv til sanseinntrykk og lav terskel for mental utmattelse ved kognitive og eksekutive utfordringer. Hvilke symptomer og plager en får ved post-commotio syndrom avhenger av hvilke deler av hjernen som får disse vedvarende funksjonsforstyrrelsene. Det er derfor viktig å kartlegge funksjonen til nervesystemet og hjernen ved en grundig nevrologisk undersøkelse.

 

Se hva som skjer med nervecellene ved hjernerystelse: 

 

 

Symptomene ved kronisk hjernerystelse syndrom er ”usynlige”. Det betyr at en ikke får fysiske symptomer som lammelse eller spasmer i armer eller føtter som en kan gjøre ved for eksempel hjerneslag eller multiple sklerose. Det kan gjøre det vanskelig å forklare og kartlegge årsaker til symptomene om en ikke gjør de rette testene. Forskere har i flere år brukt øyebevegelser som et ”vindu” til å undersøke funksjonen til hjernen og undersøke konsekvensene på hjernens funksjon etter hjerneskade som følge av hjerneslag og alvorlige hodetraumer. Forskere har også begynt å bruke denne kunnskapen for å få en bedre forståelse for de nevrologiske konsekvensene ved hjernerystelse.  Forskere bruker blant annet noe som heter Videonystagmografi og Saccadometer som måler forskjellige former for øye bevegelser. 

 

Se eksempel på hvordan Klinikk for Alle nevrosenter avd Sola bruker VNG som del av den nevrologiske undersøkelsen: 

 

 

Forskning viser at hjernerystelse kan forårsake tydelige funksjonssvakheter i deler av hjernen som blant annet er involvert i å koordinere musklene som beveger øynene. Disse funksjonssvakhetene forårsaker ukontrollerte rykninger og skjelvinger av øynene. Dette kan være en av årsakene til mennesker med post-commotio syndrom er plaget med svimmelhet, nedsatt konsentrasjon og korttids-hukommelse. En kan sammenligne dette fenomenet med en kameramann som skjelver på hånden. En får da et uklart bilde og det blir vanskelig for publikum å få med seg detaljene som skal vises. Slik er det også for hjernen når en får ukontrollerte rykninger og skjelvinger i øyne. Hjernen får problem med fokusere og ”absorbere” informasjonen når en for eksempel leser eller jobber foran en PC skjerm.      

 

Behov for skreddersydd rehabilitering

Studier viser at pasienter med kronisk hjernerystelsesyndrom, post-commotio syndrom, har best sjanse til å redusere plagene med skreddersydd tverrfaglig multisensorisk eller multimodal rehabiliterings terapi.  

Multisensorisk eller multimodal rehabiliterings betyr at en brukere flere sansesystem for å rehabilitere funksjonen til hjernen. Dette innebærer at en for eksempel bruker øvelser som tradisjonelt er laget for rehabilitering av av svimmelhet for å trene opp bestemte deler av balansesystemet i kombinasjon med øvelser som tradisjonelt er laget for pasienter som har konsentrasjonsvansker, lese- og lære-vansker for å rehabilitere deler av hjernen som har med kognisjon. Hvilke øvelser som brukes, eller hvilke deler av hjernen og nervesystemet som må rehabiliteres er individuelt. Det er derfor viktig med grundig nevrologisk undersøkelse å kunne tilpasse rehabilitering individuelt. Ved multisensorisk rehabiliteringsterapi bruker en ikke bestemte øvelser basert på pasientens symptomer, men tilpasser rehabilitering basert på hvilke funksjonssvakheter undesøkelsen viser.

 

Klinikk for Alle Nevrosenter avd Sola har god erfaring med multisensorisk rehabilitering av plager etter hodetraumer, hjerneslag og andre nevrologiske lidelser. 

 

Besøk vår hjemmeside for mer informasjon og se video som demonstrer undersøkelse og rehabiliterings metoder:

 

For bestilling av time ring 02325 eller send mail til: sola@klinikkforalle.no

 

 

Referanser:

  • C.J.S Collins and G.R. Barnes (1998). Independent control of head and gaze movements during head-free pursuit in humans. Journal of physiology, 515.1, pp 229-314, 1999. 
  • David Sparkts et al, (2000). The role of the superior colliculus in saccadic initiation: a study of express saccades and the gap effect. Vision research 40(2000) 2763-2777.
  • Frederick R. Carrick et al, 2012. Whole body rotation utelizing a multi-axial rotational chair in case of multiple system atrophy-like syndrome. Functional Neurology, Rehabilitaiton and Ergonomics. Vol 2, No 1, 2012.
  • Frederick R. Carrick wt al, 2011, The effect of whole body rotations in the pitch and yaw planes on postural stability. Functional Neurology, Rehabilitaiton and Ergonomics. Vol 2, 167-179, 2011.
  • Frederick R. Carrick et al, 2015. Evaluation of the effectiveness of novel brain and vestibular rehabilitation treatment modality in PSTD patients who have suffered combat-related traumatic brain injuries. Frontiers in Public Health vol 3 (2015), article 15.
  • Frederick R. Carrick et al, 2015. Short- and long-term effectiveness of a subject’s specific novel brain and vestibular rehabilitation treatment modality in combat veterans suffering PTSD. Frontiers in Public Health vol 3 (2015), article 151.
  • Gerry laisman and Robert Melillo (2010). Effect of motor sequence training on attentional performance in ADHD. International Journal on Disability and Human development, 2011.
  • Gordone E. Taub et al (2007). Improvements in interval time tracking and effect on reading achievement. Psychology in the Scholl, vol 44 (8), 2007.
  • Helsedirektoratet 
  • Jeannie Ponsford et al, 1999. Cognitive and Behavioral Outcome Following Mild Traumatic Head Injury in Children. Journal of Head Trauma Rehabilitation, august 1999.
  • Jessica J. Sabado and Donald R. Fuller (2008). A preliminary study of the effect of interactive metronome training on the language skills of an adolescent female with a language learning disorder. Contemporary Issues in Communication Science and Disorders, vol 35, 65-71, 2008.
  • Jeremy D. Schmahmann, (2004). Disorders of the Cerebellum: Ataxia, dysmetria of thought, and the cerebellar cognitive syndrome. The Journal of Neuropsychiatry and Clinical Neuroscience 2004, 16:367-378.
  • Karla et al (2014). Efficacy of the interactive metronome for improving attention in veterans returning to school settings: A pilot study.
  • Leigh and Zee (2006). The neurology of eye movements, fourth edition. 
  • Leonard G. Trujillo (2013). A collective review of completed research project evaluating the effectiveness of the interactive metronome as an occupational therapy intervation. 
  • Lonnie A. Nelson et al (2013). Effect of interactive metronome theraphy on cognitive function after blast-related brain injury: A Randomized controlled pilot trial. Neuropsychology 2013.
  • Marius Sommer et al (2013). Synchronized metronome training induced changes in the kinematic properties of the golf swing. Sports Biomechanics 2014.
  • Mark E. Halstead et al, 2010. Sport-Related Concussion in Children and Adolescents. Pediatrics volume 126, number 3, september 2010.
  • Matthew T. Neal et al, 2011. Concussions: What a neurosurgeon should know about current scientific evidence and management strategies. Surgical Neurology International 2012; 3:16.
  • Norsk Helseinformasjon, norsk pasienthåndbok.
  • Stephen E. Thurston et al, (1986). Hyperactive vestibule-ocular reflex in cerebellar degeneration: Pathogenesis and treatment. Neurology, vol 37, No. 1, 1998.
  • Timothy Belton and Robert A. McCrea (2000). Role of the Cerebellar Flocculus Region in Cancellation of the VOR During Passiv Whole body Rotation. Journal of Neurophysiology, 84: 1599-1613, 2000. 
  • Y.P. Ivanenko et al, 1997. The contribution of otoliths and semicicular canals to the perception of two-dimensional passiv whole-body motion in humans. Journal of physiology, 502. 1, pp. 223-233, 1997.